Sjøørreten har våknet til liv

Jeg er inne i en periode på jobb med mye retting og andre eksamensforberedende oppgaver, så fisking har det blitt mindre av enn planlagt. Men søndagskveld ble det en kjapp tur for å prøve sjøørreten. Våren er sein her nord i år, men endelig ser det ut til at vinteren slipper taket. På denne årstiden fisker jeg mye etter sjørreten i et brakkvannsområde. Biotopen er grunn og næringsrik, og når isen bryter blir det ganske fort noen grader varmere enn i sjøen utenfor. Noen få uker nå på våren kan det være et meget godt fiske her, senere i sesongen blir det mye algevekst og lite egnet for fiske. Fisken kommer inn på næringssøk og beiter  hovedsaklig på stingsild og marflo, noe som gjør at den kjapt får fin kondisjon. På grunn av at dette er et brakkvannsområde, så har fisken jevnt over en mørkere farge med innslag av gult, mye likt en brunørret.

En jevn sørøstlig bris og flo sjø bar bud om at forholdene var gode, men jeg ble litt skeptisk da jeg kjente på vanntemperaturen, kaldere enn det bruker å være på denne tiden. Vanligvis fisker jeg mye med små sildesluker for å imitere stingsilda, men på grunn av temperaturen valgte jeg skjesluker og en saktesynkende kystwobbler. Når jeg fisker med sildeslukene, så må innsveivingstempoet være ganske høyt for å unngå bunnapp i de grunne buktene. Med så kaldt vann ville trolig farten på sildeslukene bli for stor.
Allerede på andre kastet ble det kontakt med fisk, en halvkilos ørret tok en blank søviksluk. Den neste halvannen timen ble en actionfylt seanse. Ti fisker kom i håven, jevn fin størrelse fra halvkiloen og opp til 8 hekto. For å få fisken til å ta måtte jeg sveive sakte og legg inn spinnstopp. Spesielt fungerte en saktesynkende kystwobbler godt. De små sildeslukene ble prøvd, men bortsett fra et par bomhogg så ble det ingenting. Taktikken fungerte :)

På vei mot håven

Fin fight, dagens største på 8 hekto.

En saktesynkende kystwobbler gjorde susen.